Det var det ordet som noen hadde skrevet med store bokstaver i vårt lokal vel med en bastant sort tusj på det felles postkassestativet.
Jeg husker at jeg gikk tur med hunden og flirte skjevt hver gang jeg så det. Hvem bruker egentlig det ordet? Måtte slå det opp på nettet for å finne ut hva det egentlig betydde. Sludder og vås, var synonymene. "Et ord, flittig brukt av både Bjørnson og Undset på 1800-tallet for å uttrykke frustrasjon over egen samtid." Artig, tenkte jeg. Jeg likte dette ny oppdagede utrykket for misnøye fra flere generasjoner før meg. Et ord, som jeg oppdaget at man først kunne rulle ganske hissig i munnen, for så - om man ønsker - nærmest hånlig kunne spytte ut.
Dette antikke ordet som var skrevet på våre nyinnkjøpte hvite postkasser, var nå som moderne graffiti å regne.
Men, for de langt fleste av mine naboer, så lyste det av offentlig hærverk. Ordet, som opplagt var skrevet i sinne, var ment som et tilsvar på at vårt styre nylig hadde annonsert på postkassestativet at det skulle innføres en ny regel i vårt lille Vel. Vi skulle fra nå av ikke følge nasjonale regler om båndtvang kun i sommerhalvåret. Vi skulle hos oss, ha tvang hele året.
Personen som hadde skrevet " VRØVL" var helt klart ikke enig i avgjørelsen og hadde høylydt annonsert sitt synspunkt. Det var det forøvrig heller ikke alle i styret som var. Og jeg var en av dem. Det hele var en hemmelig dekkoperasjon rettet mot noen spesifike hundeierene som pleide å gå kveldstur i vårt nabolag med sine løse rottweilere. Hunder, som var like uberegnelige som sine alkoholiserte eiere. Riktignok var jeg en av de ivrigste på at de ikke lenger skulle få herje fritt.
For å unngå å konfrontere dem direkte, noe ingen ville eller turte, ble det en (u)behagelig løsning med et forbud, slik at de ikke lenger skulle kunne bruke vårt nabolag som sitt friområde. Derfor hadde jeg stemt ja, til et forslag som vi var enige om at var midlertidig.
Jeg behøvde ikke være Sherlock Holmes for å forstå hvem som hadde skrevet det flotte ordet på postkassene. Jeg tok synderen i å uttale ordet høyt og tydelig når vi en dag hentet posten samtidig. "Vrøvl," sa han og glefset mot postkassestativet hvor oppslaget om båndtvang hang. Ordet kom fra min rakryggede advokatnabo, eier av en elghund med en høyreist krøllhale.
Regler, er en merkelig ting, tenkte jeg. Og enda merkeligere ble det, når jeg nylig kjørte forbi mange år etter at jeg hadde flyttet derfra og oppdaget at skiltene fremdeles sto der. Som et iskaldt gufs fra et styremøte mange år tidligere, insisterte de fremdeles på at alle tobeinte hele året rundt, skulle ha sine firbeinte trygt forankret i et bånd.
Jeg er temmelig sikker på at de fleste av de som bor der nå, ikke vet den egentlige årsaken til forbudet. De har etter all sannsynlighet funnet nye logiske forklaringer på hvorfor det er nettopp slik. Jeg tenker ofte på at det hadde vært et interessant eksperiment å tatt med seg et kamera og spurt de som nå bor der, hvorfor de tror at resten av landets regler ikke gjelder akkurat der?
Rottweilerene flyttet før meg, faktisk, bare noen måneder etter at skiltene kom opp.
Advokaten bor der enda, vet jeg. Det sies at han er den eneste som tåler skråblikkene og ukvemsordene når han rakrygget går kveldstur tur med sin hund - svinsende fritt rundt han.
Dette ga meg en litt snodig innsikt i menneskers psyke.
De gamle forbudsskiltene om båndtvang, blir ikke de som bompengestasjonene som vi ble lovet at skulle forsvinne når veiene ble nedbetalt? Eller som reglen om at man ikke skal ha med seg flytende væske ombord på fly, fordi noen en gang visstnok skulle ha laget en bombe av flytende veske bestående av mere enn 1 desiliter ?
Fortsatt så aksepterer vi uten å mukke at vi må drikke opp vannflasken og kaste den dyr kjøpte hudkremen vi hadde glemt å legge i bagasjen før vi passerer kontrollene.
Når bølgene har slått mange nok ganger mot stranden, hviskes sannheten ut.
Det som var vrøvl, forblir kun vrøvl, for de som fremdeles husker opprinnelsen.
For de aller fleste blir det en sannhet som ingen stiller spørsmål ved - sånn er det bare!
foto AB Vestby