Search
  • subros2

Ramses og....

Updated: Mar 30




For fire uker siden skulle Ramses og jeg på butikken. Hadde oppdaget at jeg at manglet en ingrediens til en kake. Joker - åh, skjebnens ironi - ligger inne på området hvor vi bor - ca 2 minutters spasertur. Selv om snøen var nesten borte, lå det fortsatt noe is på veien. Solen skinte og ga en forsmak på våren som var rett rundt hjørnet. Ikke bare han - men også jeg, nøt turen. Vi gikk ekstra sakte...


I veikrysset, rett her borte, der hvor bakken er ganske bratt, kommer et fruentimmer flagrende mot oss. Hun roper i farta at det er så glatt at hun derfor har sluppet sin hund som kommer i firsprang foran henne.

"Han kan være litt vanskelig, så fint om du slipper din hund også," roper hun. I det jeg slipper båndet så har hennes hund ankommet oss. Det sorte lynet bryter brått idyllen når han flyr rett på Ramses som et tog uten bremser og skyver han tre- fire meter bakover.


Antagelig har Ramses allerede på det tidspunkt fått en nakkevirvel ut av stilling. Han blir sittende i bunnen av bakken og stirrer forfjamset på meg med et blikk jeg aldri kommer til å glemme.

"Lyntoget" flekker hele den gule tanngarden centimetere fra hodet hans og gyver løs på han igjen. Som en filledukke blir han kastet rundt uten sjans til å forsvare seg med en ødelagt nakke. Han kommer med et smertehyl som vitner om at det som nå skjer er veldig alvorlig. Det er da jeg skriker av mine lungers kraft : HÆLVETE!


Mitt skrik overdøver alt, og får det nådeløse sorte beistet av en hund til stoppe. Eieren, som i løpet av de siste sekundene har passert meg, der jeg står lamslått midt i veien, får takket være mitt skrik, hunden sin under kontroll

.

Spontant utbryter hun at min Ramses må være spesiell. For hennes hund har aldri oppført seg slik tidligere. Damen snakker med uskyldig babystemme.

Sekunder etter at det skjedde, når det var opplagt at hennes hund angrep min, ga hun meg sitt mobilnummer. Skulle selvfølgelig ta ansvar, forsikret hun. Men hun hadde jo gitt indikasjoner på hvilken retning hun videre ville gå ved å hinte frempå om at Ramses hadde skyld bare i kraft av å være seg selv. Allerede første kvelden skifter hun tydelig fokus i tekstmeldingene hun begynner å sende. "Jeg forstår ikke hvorfor de søte hundene våre plutselig oppførte seg sånn?" tekster hun meg noen timer senere. Hun sørger hele tiden for dra med seg Ramses inn i det som skjedde. Hun har begynt på en reise som heter: Ord-mot-ord.


Målet er opplagt å komme seg unna å betale en regning som hun skjønner kan komme når min hund etter sammenstøtet kryper sjanglende hjem med bøyd nakke, mens hennes egen hund struttet av selvtilfredshet.


Hun sendte meg en tirade av tekstmeldinger dagen etter. Alle med mål å minimalisere hennes og hundens skyld.

Fullstendig empatiløst for hvordan det føles for meg som må kjøre til dyrlegen klokken tre på natten fordi han mister førlighet i beina. Totalt uten forståelse for en situasjon hvor jeg i en uke knapt nok sover en time i døgnet, insisterer hun nå på at offeret må ta medansvar for overgrepet.


Hun benektet at hun ropte at hennes hund på noen måte var vanskelig. Men innrømmer uten problem at hun ba meg om å slippe båndet!

"Men det gjorde du av fri vilje," sier hun anklagende! "Hvorfor ba du meg om å slippe båndet om ikke hunden din var vanskelig?" spør jeg. Hun ringer meg opp og snakker som en foss i munnen på meg. Hvert ord et hammerslag av fullstendig blånekting.


Hun ville ikke høre hva jeg har å si. "Hvorfor ringer du meg?" spør jeg, "Hvis du bare vil høre din egen stemme?" Jeg ble tilslutt nødt til å blokkere henne.


I dag, etter mange veterinærbesøk, måtte jeg kjøre Ramses den siste turen så han skulle få det nådeløse stikket - det som vi har forsøkt å unngå de siste ukene - Min trofaste følgesvenn gjennom 12 år lukket sine vakre tillitsfulle øyne. Han som før angrepet, ikke hadde ett eneste tegn på alderdom eller sykdom. Han, som hadde vist tegn på å bli bedre etter angrepet - og jeg jublet, men som dessverre ble dårligere igjen. De siste dagene sjanglet han rundt med null kontroll på kroppen.


Klarte ikke en gang å være mann nok til løfte beinet for å tisse. Han ble gul nedover beina og hadde ikke sjans til vaske seg selv.


I dag inngikk vi en stille pakt om at han hadde fått nok. I morgen skal jeg politianmelde henne - Selv om jeg vet at det ikke hjelper. Saken blir helt sikkert henlagt og hun strener videre rundt i nabolaget med hunden som er (dødelig) søt, i følge henne selv.


Når jeg kom hjem fra dyrlegen i dag møtte jeg naboer som fortalte at den samme hunden har angrepet deres hunder også og som alltid sier eieren det samme: "Det har aldri skjedd før! Jeg forstår ikke dette"


Du må søke erstatning, var det en nabo som sa. Men vi ble etterhvert enige om at jeg ikke kommer noen vei, så lenge hun benekter problemet. Jeg vet at det var vitner, men jeg enset dem bare som skyggefigurer i kaoset.

Så lenge hun vrir på historien, så sår hun tvil. De hun snakker med vil antagelig tro hennes versjon. Hva den nå enn etterhvert har utviklet seg til å bli i hennes hode.

Hun gjør slik politikere og advokater gjør - for alt jeg vet, så er hun nettopp det av yrke! Hun blånekter og fremstiller historien stikk motsatt av sannheten slik at tilhørerne blir totalt forvirret på hva som egentlig skjedde.

Nå er jeg ikke lenger hundeeier. Og jeg som er så redd for hunder! Eller, hunder med forskrudde eiere. Det har ikke blitt noe bedre etter dette.


Jeg har mistet min kjæreste og fineste venn som hele sitt liv har fått ros for sin klokskap i omgang med andre hunder.

Kjære Ramses, kos deg på de evige grønne jaktmarker. Må du få den belønningen du fortjener for å ha beriket mange liv på måter ord aldri kan beskrive.

Ord, skjønner du, de kan brukes feil! Men hjertet lyver ikke. Du og jeg, vi vet!















574 views0 comments

Recent Posts

See All

VRØVL!