Search
  • subros2

VRØVL!

Updated: Sep 6

Det var det ordet som noen hadde skrevet med store bokstaver, med sort tusj, på det felles postkassestativet i vårt lokale vel.

Jeg husker at jeg gikk tur med hunden og flirte skjevt hver gang jeg så det. Hvem bruker egentlig det ordet? Måtte slå det opp på internett for å finne ut hva det betydde! Sludder, vaas, vrøvl! Ord, flittig brukt av både Bjørnson og Undseth på1800 tallet for å uttrykke frustrasjon over sin egen samtid. Artig, tenkte jeg. Jeg likte dette nye utrykket for misnøye fra flere generasjoner før meg. Et ord, som jeg oppdaget at man først kunne rulle ganske hissig i munnen, for så - om man ønsker - nærmest hånlig spytte ut.

Ordet var skrevet på vellets nyinnkjøpte hvite postkasser og var nå nærmest for moderne grafitti å regne.

For de langt fleste, lyste det av offentlig hærverk. Disse sorte utmalte bokstaver som opplagt var skrevet i sinne, var ment som et svar til styret hvor de annonserte at de hadde bestemt at det nå skulle innføres en ny helt egen regel i vårt eget lille vel. Vi skulle fra nå av ikke følge nasjonale reglene om båndtvang. Vi skulle ikke oppføre oss som resten av landet, hvor regelen om båndtvang kun eksisterte i sommerhalvåret.


Personen som hadde skrevet " VRØVL" var tydeligvis ikke enig i denne avgjørelsen og hadde annonsert dette på postkassestativet. Det var forøvrig ikke alle i styret heller - som jeg selv faktisk satt i. Det hele var en hemmelig dekkoperasjon rettet mot noen spesifike hundeierene som pleide å gå kveldstur i vårt nabolag med sine løse rottweilere. Hunder, som naturlig nok var like uberegnelige som sine alkoholiserte eiere. Jeg var en av de ivrigste på at de ikke lenger skulle få herje fritt. For å unngå å konfrontere dem direkte, noen ingen ville eller turte, ble dette en behagelig løsning slik at de ikke lenger skulle kunne bruke vårt nabolag som sitt friområde.


Jeg behøvde ikke være Sherlock Holmes for å etterhvert forstå hvem som hadde skrevet det flotte ordet på postkassene. Jeg tok synderen i å uttale ordet høyt og tydelig når vi en dag hentet posten samtidig. "Vrøvl," sa han og glefset mot postkassestativet hvor oppslaget fortsatt hang. Det var min rakryggede advokatnabo med sin elghund med en like høyreist krøllhale!


Regler, er en merkelig ting, tenkte jeg etter det. Og enda merkeligere ble det, når jeg nylig kjørte forbi der for første gang på mange år og oppdaget at skiltene hang der fremdeles. Fortsatt insisterte skiltene på at alle tobeinte skulle ha sine firbeinte trygt forankret i et bånd.


Jeg er temmelig sikker på at de fleste av de som bor der nå ikke vet den egentlige årsaken til forbudet. De har antagelig funnet nye logiske forklaringer på hvorfor det er nettopp slik. Jeg tenker ofte på at det hadde vært et interessant eksperiment å tatt med seg ett kamera og spurt de som bor der hvorfor de tror at resten av landets regler ikke gjelder akkurat der?


Rottweilerene flyttet før meg, faktisk, bare noen måneder etter at skiltene kom opp.

Advokaten bor der enda, vet jeg. Det sies at han er den eneste som tåler skråblikkene og ukvemsordene når han hver dag går tur med sin hund - svinsende fritt rundt han.


Forbudsskiltene om båndtvang blir ikke de som bompengestasjonene som skulle forsvinne når veien blir nedbetalt? Som reglen om at man ikke skal ha med seg flytende væske ombord på fly, fordi noen en gang visstnok skulle lage en bombe? Temmelig utenkelig. for ikke å si ulogisk, å innføre samme regel på ferger eller på tog hvor det også er mange mennesker pakket sammen på et lite trangt område uten fluktmulighet.


Dette har gitt meg en litt snodig innsikt i menneskers psyke. Historien om hvorfor forbud eller påbud blir innført, blir tydeligvis like lett hvisket bort som fotspor på en sandstrand.

Når bølgene har slått mange nok ganger - har de fleste akseptert det som en del av sin hverdag.

Det som var vrøvl, forblir kun vrøvl for de som fremdeles husker sannheten.


foto AB Vestby

46 views0 comments

Recent Posts

See All