I disse tider med munnbind og dugnad, så ramlet jeg over denne lille perlen av en historie om livet på gården til mine oldeforeldre. Takket være Henry Halvorsen og Trond Øivindson Lunde som har samlet historier i bøker om Gullverket i Eidsvoll, fikk jeg oppleve noen timer med mine forfedre og jeg fikk et unikt innblikk i deres liv.
Høsten 1941 var jeg (Henry Halvorsen) drøyt 10 år gammal. Da skulle jeg på dugnad for første gang. Far min hadde fortalt at å ha dugnad var å ha flere folk sammen for å gjøre en jobb hos en nabo, venn eller slektning. Jobben måtte gjøres ordentlig uten annen betaling enn god mat og kanskje en dram. I grannelaget var mye arbeid gjort på dugnad, sa han. Det jeg skulle være med på, var tresking i Morttjernbakken. Der hadde de ikke elektrisk kraft, og treskemaskin måtte dras med sveiver av minst tre voksne mannfolk.
Vi møttes i Mortjernbakken ved 2-tida en lørdag. Det ble tresking omtrent med det samme. Det var Bernt Maurbråten, Martin Holseterhaugen og far min Halvor som skulle dra maskina. «Ileggeren» ble Nils Andersen sjøl. Han kunne mate maskina med kornband på beste måte. Jeg fikk jobben med å riste unna halmen og lempe den over i halmgolvet. Den skulle hakkes og brukes til sørpe åt kua. Min jobb var nok den letteste, men jeg var den som fikk støvskya fra treskinga rett i ansiktet. Loa var tørr og full med støv og møkk. Heldigvis varte et skift bare en snau halvtime. Da måtte kara som dro maskina ha pause, og Nila måtte løyse opp band og legge opp ny haug til ilegginga. Det fikk han forresten hjelp til.
Støvet og møkka plaget nok Nils mest. Han hadde visstnok astma og brukte et tynt lommetørkle til å dekke over nesa og munnen med. Det var utstyrt med band som han la over nesa og over øra og knyttet i nakken. Det var band fra sidene og ned under haka. Det hjalp sikkert litt, men var neppe godt nok. Det ble i alle fall en pust mellom hvert skift. Da kunne både NIls og vi andre få litt frisk luft i lungene.
På låven hadde Nils gjømt ei flaske brennevin, og av den skjenket han en god dram nesten hver gang det ble en pust. Jeg fikk bare halv dram hver gang. «Du tåler ikke mer» sa Nils. Så satte han korka i flaska.
Det ble mange skift og første økta gikk bra. Ved 5-tida om ettermiddagen fikk vi middag. Den hadde Marie laga og det var mere enn nok til alle. Det var gammaldags godt flesk. Det var fint stekt og det var bra med fleskefett i fatet. Det var fine ferske poteter og kålrot. Attåt var det fin mjølkeduppe. Etter maten fikk vi saftsuppe med byggryn i og kaffe. Det var det beste måltidet jeg hadde fått på lange tider.
Første timen av neste økt, var vi både mette og opplagte. Jeg husker derimot at den siste økta føltes hardere enn den første. Av og til så jeg bare støv og møkk. Det var Nils som glømte seg bort og la for mye i maskina. Han ville kanskje bli fort ferdig.
Det ble pust mellom hvert skift da også og Nils kom med flaska og skjenkte en dram innimellom. Det ble kvelden og stadig mer skumt på låven. Nils fikk i stand noe lampelys, og det gikk bra.
Ute ble det månelyst, så det var en fin høstkveld. Vi ble ferdig ved 9-tida om kvelden - verre var det ikke. Dråsahaugen lå imidlertid igjen på låven som den var. Rensinga – sålling og kasting- måtte Nils ta dagen etter så langt han rakk. Treskinga var en slitsom jobb. I forhold til tresking med sliul, gikk det likevel på rekordtid.
Så var det kveldsmat til slutt. Marie ba oss inn på kjøkkenet. På bordet sto det et stort fat med fine brødskiver; godt smør, pultost, rømme, sønning, syltetøy og sursild. Attåt hadde hun stekt flesk og poteter som var karvet oppi småbiter blandet med eggerøre, graslauk og krydder. Alle var enig i at det var god dugnadskost.
Vi takket for maten og sa godnatt til Marie. Nils fulgte oss ut og alle kara gikk mot låven.
Jeg pigget etter. Jeg så at Nils tok fram ei ny flaske fra høygolvet, men den var bare halv.
Jeg tror det ble 2-3 drammer på hver.
Mens vi var på låven, åpnet Marie gangdøra og skreik: «Skær di gjæra meir i kveld da, Nils?»
«Neida, vi gikk bare oppom for å se på dråsahaugen» sa Nils.
Martin hadde stappa tobakk i pipa. Han gikk ned låvebrua og tente på. Bernt og far min tok snus. Vi sa godnatt til Nils, som takket for hjelpa. Så gikk vi veien nedover mot Tjernsmo. Vi skulle heim att. Det gikk bra, men jeg husker godt at Bernt og far min hadde fått et par drammer for mye.
Det ble siste dugnaden hos Nils på Morttjernbakken. Han døde ei uke eller to seinere. Brått og uventa.
Marie og Niels. Mine oldeforeldre. Barnet er ukjent.
Bình luận