Search
  • subrosafilm

LIVETS SÅPEOPERA

Updated: Sep 3

For noen år siden, etter et ukjent antall ukers manisk benking foran TV kl 18.30 når såpeserien "I Gode og Onde dager ble sendt, ble jeg helt besatt av karakterens problemer. Kunne de ikke bare bli venner igjen? Forsto de ikke at de de var blitt lurt og løyet til? Jeg ler litt av den gangen da jeg hadde dette hypnotiske behov for å se hva som videre skjedde i dette universet av intriger. I disse måneder hvor jeg nærmest tvunget til å begi meg inn i den absurde verdenen som de representerte.


Det var etter at jeg hadde blitt lei og gitt opp tv-tittingen og ikke hadde sett en eneste episode på et halvt år at jeg forsto hva det egentlig dreide seg om. Svaret kom da jeg nysgjerrig bestemte meg for å hekte meg på igjen. Hva hadde skjedd siden sist? Hadde de nå endelig forstått hvem som egentlig var skurken? Og hadde de som elsket hverandre så dypt og inderlig endelig funnet tilbake til hverandre? Jeg ble utrolig skuffet da jeg forsto at de fortsatt sto på stedet hvil. De gnagde fortsatt på de samme gamle tyggebeinet. Jeg forsto at om de hadde snakket sammen, fortalt hverandre hva de følte, vært ærlige, så hadde de løst problemene. Og en enda større erkjennelse jeg hadde, var at det var umulig for de på skjermen å snakke sammen, for da hadde produsentene ikke lenger hatt en TV-serie.


Men den erkjennelsen forsto alvoret av når jeg selv noen år senere regisserte såpeserier og laget en episode før lunch og den andre etter lunch i sveriges svar på Hollywood - Hollyhammar.


I dagens reality show har de tatt det ett skritt videre. Her blir deltagerene oppfordret til å fortelle til kamera hva de egentlig tenker og føler slik at vi publikum skal forstå hvilke motiver de har og hvorfor de gjør det og sier slik de gjør. Men de andre, de som de lever sammen med i boblen, de skal forskånes for personens ofte ubehagelige egentlige motiver.

"Jeg kommer bare til å lyve nå fremover jeg! Jeg skal vinne den konkurransen," sier de til kamera. Til sine "venner" sier de: "Tror du virkelig så dårlig om meg at jeg ville lyve til deg?" også renner tårene!


At ærlighet er økonomisk ugunstig i et populært TV-show, det er forståelig. Men det å lage TV-serien ga meg atter en ny erkjennelse. Det var et nettverk av løgner av høk over høk også i kulissene. Det kan rett og slett være umulig å si det akkurat som det er til hverandre også bak kamera.


Hvor mange lever egentlig sammen hver dag, deler seng og tør aldri å være ærlige overfor hverandre?. Det får meg til å lure på om det ligger i vår menneskelige natur å spille skuespill for hverandre. Har det alltid vært slik at vi ikke tåler sannheten? Er hemmeligholdelse og fasadespill, en nødvendighet for at vi i det hele tatt skal kunne fungere? Hvor går grensen mellom hvite og sorte løgner?

Tar man livsløgnen fra et gjenomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme, skrev Ibsen. Trives vi best i løgn? Vil vi egentlig ikke ha sannhet? Kikker jeg rundt meg idag så har vi alle muligheter til å leve i en behagelige virkelighetsfjern boble. Og nåde deg skulle du forsøke deg på et sannhetens stikk, slik at boblen kunne sprekke. Da risikerer du å miste både jobb, venner og familie. Det er en snodig såpeopera vi lenge nå har levd i. Men det er et ubestridelig faktum at desto større boblen blir, desto mere risikerer den å sprekke. Det er med stor glede jeg ser at flere begynner å våkne og beveger seg så smått ut av boblene. Det er spennende tider.





71 views0 comments