Min venn Ragnar Rokk, er brannmann.

Da min venn Ragnar gikk på brannmannskolen, lærte han at i krisesituasjoner så får vi mennesker tydelige og klare reaksjonsmønstre. Målet med opplæringen var å gjøre han så forberedt som mulig, når han som en del av et redningsmannskap ankom et ulykkessted. Hans arbeid ville bli betydelig enklere, når han lett kunne kategorisere folk i tre forskjellige grupper

Som et eksempel, ga han meg et scenario hvor en båt på åpent hav er i ferd med å synke.

Den første gruppen som Ragnar må forholde seg til, er de utagerende. De som både er høylytte og hysteriske. De som løper rundt som hodeløse høner og skriker: "Barna mine - vi dør! "

Denne gruppen lærte han at utgjør cirka 15 prosent av de rammede. Dersom det tar for lang tid før Ragnar og hjelpen ankommer, kan de snu tvert om og bli både handlingslammede og apatiske.

Den neste gruppen, er den største. Den er på hele 70 prosent. Det er de som det er lettest å ha med å gjøre for Ragnar og hans kolleger. Det er nemlig de som hele tiden har ventet på beskjed og som ofte ser det som et mål å ikke være til bry. Før Ragnar og hjelpen kommer, så har de holdt hverandre vennlig i sjakk. "Sett deg nå ned og ta det med ro," sier de og klapper hverandre på skulderene. "Nå får vi snart vite hva hva vi skal gjøre for å komme ut av denne situasjonen."

De stoler ett hundre prosent på at kapteinen, eller andre autoriteter som brannmann Ragnar, vet deres absolutt beste. Derfor kan den største gruppen bli ganske så irritert på den siste gruppen, som forøvrig også bare er på 15 prosent. Og det er den selvstendige gruppen - De som tenker selv.

Den største gruppen på 70 prosent synes forferdelig synd på den første lille gruppen - de som tydelig gir uttrykk for at de er veldig redde. Men den andre lille gruppen som tenker selv, den ser de på som en trussel. De vil på alle mulige måter forsøke å overtale eller også kreve, at den siste lille gruppen skal bli lydige passasjerer - nøyaktig slik de selv er!

De har nemlig store og grunnleggende problemer med å akseptere at andre enn hva de opplever som autoritetspersoner på noe som helst slags måte kan ta et fornuftig grep om situasjonen.

"Hva slags bakgrunn har du som gjør at du kan du vite hva som er smart ?" sier de irritert til de som tenker selv. "Du er jo slett ikke utdannet innen dette!"

Føler de seg veldig truet, så kan de til og med påstå at de som ikke er lydige, slik som de selv er, forsøker å ta livet av dem alle. De har fullstendig tillit til at de overordnede - og at de alene - har den eneste kompetansen som gjør de verdige til å bestemme over deres liv. Det gjør de ofte, helt uten å vurdere om det faktisk kan være nettopp disse menneskenes valg og oppførsel som har har satt dem i denne kinkige livstruende situasjonen som de nå plutselig befinner seg i.

I følge læreren på Ragnars Rokks brannmannskole, så er det de fra den siste gruppen som ofte overlever katastrofene. Ofte redder de også mange liv fra de andre gruppene. Under ulykker som Titanic og Estonia - hvor kapteinen var fraværende og ingen redningsmannskap rakk å ankomme - fikk de livbåter på vannet og rodde langt nok unna til at båtene ikke gikk med i dragsuget av det synkende skipet.

At brannmann Ragnars favoritt er 70 -prosentgruppa, innrømmer han uten problemer! De er lydhøre og lette å styre. Men Ragnar innrømmer også, at gruppen av annerledes tenkende, de som ser, skjønner - ofte allerede har tenkt ut mulige løsninger som de kan benytte seg av.

Når det virkelig gjelder, kan det være smart å vende hodet mot de som er i situasjonen sammen med deg og tenke at noen få ser og skjønner noe du selv ikke ser. Antagelig nettopp fordi de er i samme båt. De har bare en annerledes fungerende hjerne. De oppfordrer egentlig til det vanskeligste av alt: Tenk selv!