Search
  • subros2

HAN SKULLE JO BARE TIL TANNLEGEN...

Updated: 5 days ago




I dag ble jeg kastet ut av legekontoret på hjemmet der hvor pappa har bodd de siste årene.

Det er første gang i mitt liv jeg har blitt kastet ut fra noe som helst. Ikke en gang en dørvakt på et utested har vært i nærheten av å be meg om å forlate et lokale.


Det var også aller første gang jeg banket på den døren som jeg ble henvist til når jeg spurte hvor legen holdt til. Det viste seg å et være felleskontor for husets leger. Det satt bare en lege der når jeg kom. Ikke hun som hadde ansvaret for pappas avdeling. Årsaken til mitt hastige ærend var at jeg noen minutter før - i en bisetning - hadde blitt fortalt noe som slo beina helt under meg og som gjorde at jeg beveget meg rundt i en slags seig tåkeaktig tilstand. "Jeg vil hjem", sier pappa ofte med tårer i øynene. Jeg har merket meg at han den siste tiden hadde sagt det hyppigere enn hva som er normalt.

"Hvor er hjem?" spør jeg. Da koker det ofte ned til at han alikevel vil være der han er. Men jeg har det siste forstått at det handler ikke om at han vil et spesifikt sted. Han vil ha ro. Det kan jeg være helt enig i. For det vil jeg også. De siste månedens hendelser har vært helt hinsidige hva jeg kunne fantasert opp om jeg hadde villet.


Jeg begynner på begynnelsen :Han skulle til tannlegen den gangen for snart tre år siden da han falt og brakk lårhalsen. En stolt sterk mann som nå sitter fysisk og psykisk knekt på ett av våre fine privateide pleiehjem. Husker godt at ambulanse personalet som hentet han den gangen påpekte at det var flott å se en mann i hans alder i så god forfatning. Han var 90 år og vanligvis var de på den alderen hva de beskrev som "potetsekker". Jeg har de siste uken tenkt at nok er nok - for han har nå blitt akkurat det. Jeg hadde bestemt meg for å ta min far hjem. "Hjem for å bli frisk," har jeg tenkt men ikke sagt høyt. At det har vært utrolig mye rot er en forsiktig beskrivelse. To ganger bare siden mars har han blitt sendt på sykehus med ambulanse. Den første av de to ble han pumpet full av morfin som nyrene hans ikke tåler. Hvordan kunne de? Han hadde dager med delirium på sykehuset og han ble for andre gang plassert på isolat. Hvorav en av nettene ble ble jeg oppringt og fortalt at han antagelig ikke kom til å overleve. Ikke bare han - men jeg også har systematisk blitt knekt. Det kjentes ut som at det likså godt ha vært meg som de nå begynte å heise rundt med en kran. Han ble etter siste innleggelsen bevilget en rolls royce av en rullestol med utallige innstillinger. Når den blir introdusert til meg hyler pappa av redsel når en knapp gjør at ryggen plutselig faller bakover før han han så å blir retten opp i samme hastige tempo.


Min positive, stolte pappa. For en helt han er i all galskapen. Det var av damen på bestillerkontoret i bydelen som skal hjelpe til med å tilrettelegge tingene når han skal komme hjem, som fortalte meg at han heretter ikke er velkommen på sykehus, "Spørs om du kan ta han hjem det når han ikke lenger kan få legehjelp på sykehus," sier hun. "Hæ?",sa jeg. Hun måtte gjenta det noen ganger før jeg forsto hva hun faktisk sa. Overlegen på sykehuset fant jeg ut at hadde skrevet følgende i epikrisen som fulgte med min far tilbake fra sykehuset:


"Mtp alder, demens og funskjonsnivå (fastplass), finner vi det uetisk med fremtidig sykehusinnleggelse, da miljøskifte for denne pasientgruppen er svært uheldig!


Ved en tilfeldighet fikk jeg altså i dag vite at min far ikke lenger er velkommen på et sykehus.


Det innbærer at blir han sykere enn hva hjemmets leger har kapasitet eller utstyr til, så dør han. Blir han utsatt for en ulykke - får han i beste fall noen trøstende ord?


Legene på det huset pappa bor er bare er tilgjengelige på dagtid - i vanlig kontortid. Skjer det noe med han på kveldene eller i helgene, finnes det ingen leger fysisk på bygget.


Siden jeg nå var i kontortiden, så strenet jeg opp trappene til den administrative etasjen som ligger over pappas rom. Jeg kjente at jeg var kommet til et punkt på den reisen jeg hatt med pappa de siste årene, at jeg forsto at både han og jeg seriøst trengte hjelp i den verdenen som omgir han. En virkelighet som jeg opplever at på tross av utallige regler - nærmest er anarkistisk. Du aner ikke hva som kommer og hva neste situasjon eller lege bringer deg for synspunkter og meninger. Jeg har de siste årene blitt vant til å ordne opp selv. Jeg bestemte meg denne gangen for å be om hjelp. Dessverre innså jeg ganske raskt at det ville jeg fortsatt var overlatt til meg selv - Døren til legekontoret kunne likså godt kunne ha vært stengt, for legen som befant seg inne på kontoret var helt lukket - selv om hun satt rett ovenfor meg. Hun hadde ikke et sekunds tvil en gang. Mine ord var fullstendig uinteressante og hun skulle nok helst se at de aldri ble uttalt.


Jeg traff på en annen lege i sammenheng med pappa for ikke så lenge siden som sa: "Vi leger er ikke vant til at dere pårørende stiller spørsmål. Vi er vant til å gjøre hva vi vil. Personlig så liker jeg at dere er engasjert. Men det er ikke alle leger som er sånn."

Det fikk jeg nå erfare.


"Hvorfor er ikke jeg informert om en slik alvorlig avgjørelse at at han ikke lenger er velkommen på sykehus?" spurte jeg og forsøkte å få henne på mitt parti. "Hvorfor er ikke jeg som pårørende tatt med i diskusjonen?" Jeg håpet at hun som lege på huset ville som meg, være like nyskjerrig som meg på hvorfor en utenforstående lege kunne ta en slik alvorlig avgjørelse. Var hun ikke enig i at det var hårreisende at jeg skulle bli informert om noe så avgjørende ved en tilfeldighet? Hun eller noen av huset leger hadde jo aldri sagt til meg noe lignende? De hadde tvert i mot på i løpet av kort tid sendt han i ambulanse to ganger til sykehuset. Kunne en enkelt mann helt på egen hånd ta en slik livsfiendtlig beslutning?


Legen på huset blunket ikke en gang når hun forsvarte overlegens avgjørelse. Krevde at jeg også skulle ha sympati for den. I noen sekunder undret jeg meg på om det hadde vært en kommunikasjon mellom disse legene som jeg ikke var informert om? Hun her som satt foran meg nå var ikke lege på pappas avdeling! Hun som denne overlegen på sykehuset, kjente han ikke som menneske.


Stålblå øyne møtte stålblå øyne når hun indikerte at jeg forlenget en manns lidelse ved å engasjere meg. Personlig skulle hun ha valgt å dø om hun var i pappas situasjon. Hjertet mitt hoppet over noen slag og jeg kjente at dette slett ikke var bra for meg og min egen psyke. Pappa er 93 år! Dronningen av England 96 år. Jeg kjenner en som er 103! Men de er ikke på hjem. Pappa er deprimert og sliten, men han vil leve!


Hun ble provosert av min argumentasjon. Hadde ingen forståelse. Likte ikke at jeg stilte spørsmål eller insinuerte at hennes vurderinger kunne være feil ved å si at mitt syn på saken var annerledes.

"Vi står så langt fra hverandre, at du kan gå!" sa nå denne legen på hjemmet til meg og pekte på døren jeg hadde kommet inn av minutter før...


Pappa hadde blodforgifning/ sepsis forrige uke på grunn av lungebetennelse og ble i all hast innlagt på sykehuset. Jeg kom til akuttmottaket før ambulansen og når jeg endelig fikk komme inn til pappa ble jeg møtt av to alvorlig leger med armene i kors som hadde fått beskjed fra hjemmet at datter nektet far behandling. Jeg fikk hakeslep og sa at det er en grunn til at han er her. "Han skal ha hjelp!" utbrøt jeg mens pappa lå med svømmende øyne og kramper på sengen bak meg. De pustet lettet ut og forklarte meg at på et etisk grunnlag så var de forpliktet til å hjelpe - uansett hva jeg måtte mene! "Godt," sa jeg og pustet like lettet ut.

Hvem som hadde gitt denne utrolige beskjeden som ikke stemte om min person - aner jeg ikke. Og antagelig får jeg aldri svar på det heller. Sykehjemmet vegger er vanntette for utenforståendes spørsmål.


Derfor gikk det trill rundt for meg når jeg gikk opp trappene til legekontoret-når det samme sykehuset - som man at hver avdeling bygger på et felles etisk grunnlag- nå plutselig mente at den samme etikken fortalte dem at pappa ikke lenger skulle få medisinsk hjelp?


Jeg tror i etterkant (om jeg legger godviljen til) at det kan ha blitt en overdramatisert "sannhet" som kan ha oppstått fordi jeg tidligere har påpekt at pappa har dårlige nyrer og ikke takler medikamenter på regelmessig basis.

En nattevakt fortalte meg en gang at han brukte Paracet som sovemiddel på pappa. "Hva skal jeg gjøre når han vandrer rundt og vekker de andre? Jeg er alene på natten," forklarte han fortvilet.

Pappa fikk elefantføtter av alle medikamentene. Han hovnet opp fra ankelen og ned til, fotsålene så de gikk i ett. Tok jeg han hjem og sluttet pille- trillingen, ble beina normale igjen og pusten ble normal. Det var opplagt medikamenter som ga de dårlige nyrene ringvirkninger med overbelastning på hjerte og lunger! På hjemmet forsto de ikke hva jeg snakket om. De hadde aldri hørt om at paracet kunne ha en slik effekt. Noe slikt fantes ikke i deres bøker. Det gjorde at jeg i desperasjon skrev på et a4 ark på pappas rom som jeg hang opp over sengen hans om at hans nyrer ikke tåler belastningen av smertestillende. Hjertet må jobbe ekstra og dermed får han tung pust og vann i lungene, skrev jeg! Jeg innbiller meg at det hadde en dempende effekt. Men lurer nå på om den største og mest uønskede effekten var motvilje og aggresjon mot min person hos legene på huset?


Pappa fikk hjelp og hadde det supert på sykehuset. De hadde ikke fått beskjed fra pleiehjemmet om at han hadde begynt med rullestol. Det sto ikke i hans papirer, så etter noen dager lot de han vandre rundt med gåstol. Han til og med vasket seg selv, mens på de på hjemmet de siste ukene hadde løfter han rundt med kran.

"Det er ikke nødvendig å gjøre han sykere enn hva han er" sa de de som jeg snakket med på sykehuset når jeg lykkelig forsto at pappa ikke trenger å sitte i rullestol som han hadde begynt med på hjemmet etter siste sykehusinnleggelse for et par måneder siden. En gang som han etter min oppfattelse ble sendt dit uten grunn. Den gang ankom han sykehuset uten feber men var lilla på armene av blåmerker og jeg mener at han hyperventilerte på grunn av hardhendt behandling. det er dokumentert at han ikke hadde feber eller tegn på infeksjon når han ankom sykehuset. Han hadde noen timer før sittet og spist mat mens hans lo og skravlet. Hva skjedde i timene før han ble sendt i ambulanse non-responsiv og full av morfin? Og hvorfor hadde de gitt han morfin? Han som ikke tåler det? Dessverre testet han positivt på Covid som han hadde kommet seg fra uker før. Også den gangen var det å komme på sykehuset på mange måter en ferie for han. Armene ble melkehvite og uten blåmerker igjen. Når han kom tilbake til hjemmet begynte blåmerkene atter å komme. Det dukket også opp ganske alvorlige kutt! Han så etterhvert ikke ut! (se bildet). Jeg var helt fortvilet, men noe svar på hva som skjedde i timene jeg ikke var der, fikk jeg aldri. I stedet så innførte de et hastevedtak hvor tvang ble legalisert. Jeg forsto i løpet av samtalen med den legen jeg nå hadde at hun var den samme som jeg snakket med nå, som hadde gitt han morfin og sendt han av gårde med ambulanse.

Hun var egentlig ikke pappas avdelingslege men hadde blitt innkalt av mangel på andre. . Hun mente nå at han hadde hatt en alvorlige diagnosen covid. Det var en ny versjon jeg ikke hadde hørt tidligere. Ja, han hadde hatt det, men kommer seg etter det.


Jeg er veldig involvert i pappas liv. De legen på sykehuset som jeg snakket med den gangen forsto rett og slett ikke hvorfor han var sendt til dem. Den gang hadde noen på hjemmet gitt beskjed til sykehuset om at pappa var terminal. Slenger de bare om seg med med ord? Forstår de hvilken effekt deres ord har? Hvorfor hadde ingen fortalt at han to timer før satt og spiste mat. Skravlet og lo. Og at grunnen til at han ankom sykehuset non-responsive var fordi at han var full av morfin. Det går over stokk og sten!


Jeg forklartewå denne legen som ikke har asnaveŕ for pappas avdeling men ble hasteinnkalt av mangel på avdelingens egen lege at han var friskmeldt av covid etter en standard prosedyre med fire dager isolasjon på hjemmet. En sannhet hun ikke ville være med på, selv om hun innrømmet at det var første gangen hun hadde med min far å gjøre.


Hun hadde skapt sin egen lett motbeviselige virkelighet. Om jeg har rett, så var det som skjedde den gangen antagelig en politisak. En politisak jeg sparte de for med å gå videre som at ingenting hadde skjedd når han plutselig ikke lenger fikk blåmerker. Jeg tror han forsvarte seg fordi han hadde vondt i en skulder og ikke klarte å gi uttrykke for det. Men jeg fikk ikke gehør for det. Pappa ble nå plutselig stemplet som voldelig. Det ble ikke de som utførte volden mot han. Han ble helt knekt. Han begynte å snøvle når han snakket. Jeg så at han var overvunnet. Han forsvant inn i seg selv for å overleve. Han ble løftet rundt med kran og fikk rullestol. Jeg var så sliten at jeg måtte holdt avstand en periode. Når blåmerkene forsvant og armene ble melkehvite igjen, så lot jeg saken ligge. Selv om jeg hadde snakket med pasientforeninger og de ville hjelpe meg i saken. Det er antagelig der min læring ligger. Ta tak i problemene øyeblikkelig når de er der, Ikke unnskyld noen. Uten at noen tar grep blir problemene bare større og større!



Pappa havnet på hjem fordi han falt på vei til tannlegen og brakk lårhalsen. Den knekte delen ble fjernet og inn satte de en protese. En stor og alvorlig operasjon som jeg ikke ble informert om at de skulle utføre. Jeg forlot en smilende og blid pappa en kveld og fant en hallisunerende mann full av morfin neste dag. "Du skal være glad for at din far har et hjerte som en 20-åring", sa overlegen på avdelingen den gangen. Ellers så hadde han ikke overlevd ett så alvorlig inngrep. "Men han har veldig dårlige nyrer," sa han. Vi ble derfor enige om at han ikke skulle ha mere morfin.

Pappa er lykkelig aldersdement. Han er positiv og full av energi. Han forsto ikke at han var nyoperert. Derfor falt han tre ganger på stedet han ble sendt for å være på rekonvalesens etter operasjonen. Han begynte å gå over gulvet og falt halvveis. Tre ganger ringte de meg og fortalte at pappa var på vei til sykehuset i ambulanse etter fall. Jeg hørte han hylende av smerte i bakgrunnen og jeg kan ikke kjære den samme veistrekningen uten å høre hans smerterop den dag i dag. Den tredje gangen brakk han ryggen.

Da fikk han døgnvakt av bestillerkontoret som tar slike avgjørelser. Vi kommer til å gjøre det beste for din far, forsikret de meg. At det ble for dyrt i lengden forsto jeg når de en dag informerte meg om at de hadde funnet "den beste" løsningen for min far. "Et sted med bedre bemanning," sa de. Jeg fikk ett av de uttallige sjokkene jeg har fått i denne saken når det gikk opp for meg at der han nå var plassert på en lukket avdeling. Jeg ante ikke en gang på det tidspunkt hva en lukket avdeling var. Fra at han ukene før bodde alene og klarte seg selv, bodde han nå et sted hvor folk gikk nakne i korridorene, sloss og pisset på gulvet. Han ble fratatt kulepennen som han elsket å løse kryssord med fordi det her ble ansett som et farlig våpen!


Hadde jeg bare visst at dette skulle bli en av mange kamper, så er det mulig at jeg hadde gitt meg. Prisen for min egen livskvalitet har vært høy. Den lukkede avdelingen insisterte nå på at det var en grunn til at han var plassert akkurat der og at avgjørelsen var tatt av kompetente mennesker. For en naiv tro de har på hverandres kompetanse! Takk og lov at en engel av en pleier så at han ikke hørte til der og skjermet han det hun kunne fra galehuset han nå var havnet i. Det var nemlig ikke mulig å føre en samtale med en eneste av de andre beboerne. Pappa elsker de gode samtalene! Han liker å være morsom og midtpunktet med vitsene sine. Han får mange til å le. Og han blir elsket!


De ble han når han noen uker senere, etter de lange ukene som den lukkede avdelingen trengte for å være enig med meg om at han var plassert feil- Jeg var allerede da utslitt når han ble reddet ut av helvete og kom på en normal avdeling! Det var mange der som han kunne skravle med og le. Snakke om gamle dager! Ulempen var at han som nyoperert i hofta, da 90 åring, måtte dele toalett medalje de andre på gangen. Men hvor var det toalettet? Min nyopererte og aldersdemente pappa begynte å å bruke vasken på rommet som urinal. Og det var helt greit for de som jobbet der! Det er utrolig hva vi mennesker finner oss i. Inkludert meg selv.


Men så ble han alvorlig syk. Sepsis, da også! Legen på det hjemmet nektet å ringe ambulanse "Du bestemmer ikke - legen gjør!" skrek en sykepleier til meg når jegs a at han trengte hjelp. Jeg kjempet mens tårene trillet. Pappas kropp skalv og hoppet som fikk han elektriske støt. Allikevel sa svarte han når jeg spurte hvordan han hadde det: "Bra!" Min tapre pappa. Selvfølgelig skulle han få hjelp. Den gangen var jeg altså pådriver for å få han på sykehus. Det gjorde det for meg selvfølgelig så hinsides at jeg neste gang han kom på sykehus med sepsis, så ble jeg ble beskyldt for å være en datter som nektet han hjelp. Jeg må legge inn her hvor utmattet jeg er. Aner ikke hvor jeg henter kreftene fra. Den gang var det tre leger som jobbet med han på akutten. Han var få timer fra å dø den gange som nå. Fylkeslegen som jeg klaget til i etterkant en gangen , så alvoret og tok pappas parti. Men fikk det noen konsekvenser for det sykehjemmet ? Vet ikke. Pappa ble flyttet litt rundt som en sjakkbrikke, før han havnet der han er i dag. Jeg var overlykkelig! Min kamp hadde hjulpet. Han fikk plass på et flott nyoppusset hjem rett ved meg! Målet var allikevel hele tiden vært at han skulle få ḱomme hjem igjen!

I dag møtte jeg det samme igjen holdning som denne legen som nektet han hjelp den forrige gangen. Motstanden. Stoltheten. Selvsikkerheten. Jeg sitter igjen med en opplevelse av hvor tilfeldig alt er.

Skal jeg slippe taket nå?


Det står i hans epikrise fra sykehuset at han har alzheimer. En diagnose en lege skrev at han muligens hadde for mange år siden - få dager etter en hjerneblødning etter et fall på hytta. En diagnose som han har motbevist ved å bo alene i en leilighet i mange år etterpå. Snakket med hun som skrev antagelsen. Hun var helt enig i at han ikke hadde den diagnosen. Men efterhvert ble det en diagnosen som ble stående og brukt mot han i helt frem til i dag. Som hviskeleken. Sannheten vokser etter hvor mange som hører!


I papirene hans fra sykehuset står det også at han ved behov kan få morfin og midazolam, Sterke medikamenter foreskrevet av en lege som fortalte meg at hun ikke var på vakt, men som etter ønske fra en pleier som en kveld ringte henne da han etter fire forsøk ikke fant en åre å sette veneflon på pappa og han fortvilet gjorde motstand. Så ba nå pleieren om å få hjelp av sterke medikamenter. Pleieren selv mener at han aldri kontaktet legen. Vet ikke hvem av dem jeg skal tro. Medisinene kom hvertfall - uten at jeg ante noe om det - Medisiner, som hans dårlig nyrer ikke tåler og som kort etter ble fjernet fra hans medisinlinste etter påtrykk fra meg, Ble jeg fortalt. Jeg ble også lovet at pappa ikke skulle settes på medikamenter uten at jeg ble informert. Nå lyste medikamentene mot meg igjen på pappas epikrise! Det går over stokk og stein! De, i tillegg til andre jeg ikke ante at sto på hans "SOM FØR"- liste. Ingen informasjon ankommet meg. Movicol og Oxynorm? Hva er de? Når får/fikk han disse og hvorfor?

I følge legen jeg snakker med så er de fjernet fra hjemmets egne medisinliste. Men tydeligvis ikke fra sykehusets lister. De er opplagt ikke heller klar over at en lege hos dem selv - men på en annen avdeling - mener at han ikke skal ha morfin på grunn av dårlige nyrer. Er det noe system? Er alt fullstendig tilfeldig?



Av og til - som nå - skulle jeg ønske jeg var en sånn pårørende som ikke engasjerte meg. Så mye bedre nattesøvn jeg hadde hatt! Så mye bedre liv jeg hadde hatt! Så mange år jeg har mistet når jeg har vært urolig for han!

Av og til har jeg møtt på leger som har tatt meg på alvor. Da kan jeg hvile i noen dager.

Leger som mener det er viktig å høre hva jeg mener siden jeg kjenner han best, som de sier.

Men det er mange som bare vil høre på seg selv. Som generaliserer uten å se det store bildet.

Mulig legen på hjemmet har rett, at det hadde vært best for pappa om jeg ikke hadde fulgt med - at jeg hadde latt de pumpe han full av morfin som ville ha vært den sikre død for pappa med hans nyrer - nyrer som forøvrig ble ødelagt av en lege som foreskrev han daglig store doser med kortison i mange år - unødvendig- viste det seg i etterkant når en annen lege fikk han på sitt kontor.

Skal jeg slutte å engasjere meg? Spare meg selv for å bli kastet ut av kontorer?

La påståelige leger beholde sin yrkesstolthet? Samme hvordan det går med pappa?

I mitt hode og hjerte så kan jeg ikke det. Han er pappan min! Han er knekt fysisk og psykisk etter møte med et helsevesen som ikke har noe helhetlig plan. ALT er tilfeldig! Han er nå en potetsekk som løftes rundt med en kran. Husker godt at ambulansepersonalet som hentet han utenfor tannlegekontoret da han brakk lårhalsen sa: "Så utrolig flott å se en mann på hans alder som er så sprek! Vi er vant til potetsekker."

I dag er han det.


Må bare legge til at det finnes utrolig mange søte og fine pleiere! For en jobb de gjør! Uten dem hadde hverken jeg eller pappa holdt ut!


Det vil koste meg mye å ta han hjem, men jeg kan ikke være vitne til dette lenger. Det vil ta en stund fordi han må ha en spesialseng for å kunne få hjemmehjelp, sier reglene som bestillerkontoret informerte meg om. Og den er det lang venteliste. Håper inderlig den kommer før hele han ikke orker mere..gir opp!


Jeg skriver nå ned hva jeg opplever. "Fordi opplevelsene du har er bare dine", sa legen som kastet meg ut av kontoret i dag: "Jeg hører jo bare hva du sier, men jeg var jo ikke der." Slik fortalte hun meg at hun betvilte alt jeg sa. Og midt oppe i dette er min slitne tapre pappa.

Forøvrig har jeg ikke under noen omstendigheter tenkt å bli gammel selv på et hjem! Tvi vøre! Det verste er at det sa pappa selv også. Han ville aldri på hjem!

Jeg biter nå tennene sammen. Igjen må jeg kaste meg ut i kampen. Igjen er det en kamp om liv og død for min far!


Det er veldig vanskelig å gi respekt når man ikke blir respektert selv. Skal jeg late han hjem og han han dø hjemme i fred ro? Eller skal jeg la tombola-livet han nå "lever" få bestemme når dagen kommer? Skal jeg slutte å engasjere meg? For min del hadde det vært det desidert beste. Fy fader. jeg er sliten nå! Og jeg er ikke pappa.


Jeg har fått kontakt med overlegen på sykehuset nå, Hans avgjørelse om han påsto at ble feilskrevet av hans assistent var ikke så ment så alvorlig som den fremsto . Faktisk så kom den som et resultat av at han mente at pappa hadde blitt innlagt unødig! Han og jeg var egentlig enige. men heller ikke i løpet av telefonsamtalen hvor jeg var inne på et kjøpesenter når han ringte så fikk vi ikke går i dybden på hendelsen.

Er det det som er problemet? Man for aldri gått i dybden og alle lager sine egne historien basert på sin egen virkelighet?


Men det hører med til historien at jeg når jeg snakket med avdelingsleder å sa hun at hun støttet avgjørelsen om at pappa ikke skulle få legehjelp!

Da satt pappa og så på TV sammen med en gjeng. «Så du mener at han skal få hjelp?» sa jeg og pekte på mannen som satt ved siden av pappa. «Men ikke han?» Jeg pekte på pappa. Hun smilte og nikket!

Hva synes du om at det ikke er leger på vakt på kveldene da og ikke i helgene? Det hadde hun ikke svar på og vred hun seg litt! Men hun smilte og nikket!


Jeg er sjokkert. Fullstendig desillusjonert. Eksisterer karma?


30 views0 comments

Recent Posts

See All