Hvorfor jeg ikke bor i Oslo

Foto: Edie Ostby Sellmann

Jeg er født og oppvokst i Oslo.

Det er der jeg lærte meg å si "Jeg" og ikke "Æ", "Eg" eller "Je" når jeg snakker om meg selv.

De ordene, som mange som flytter inn til hovedstaden fra resten av landet mener at ikke lenger er passende å bruke når de oppholder seg der.

For to måneder siden pakket jeg alt og dro til den delen av Norge hvor man sier "Æ" når man uttrykker hva man mener eller når man skal fortelle hvordan man tilbringer tiden. Oppdaget at jeg kunne gå barbeint og puste med magen midt i de landlige klisjeene - omringet av blomster og fuglekvitter utførte jeg magi med frø i jord og svingte kreative malepensler på min bolig.

For en uke siden fikk jeg besøk av min amerikanske Californiakusine. Hun skrittet inn i mitt romantiske maleri og stoppet med et smil. Hun nøt kattunger - høner - blomster og tomme strender med sval temperatur.

Når hun ville gjengjelde min gjestfrihet bestilte hun ett rom til hver av oss på "Sommerro". Et nytt trendy hotell midt i Oslo sentrum. Og etter å ha kjørt 8 timer i bil og tatt utallige fotos av både dyr og natur underveis, så gledet vi oss til å oppleve den medieomtalte takterrassen. Min kusine ville ha en cosmopolitan mens vi skuet utover byen.

"Hva kan jeg gjøre for dere?" - spurte han som voktet inngangen til herligheten mens han målte oss opp og ned med bakoversttrøket hår, lysebrun dress og en liten geip.

"Ja, vet du hva! Det lurer jeg også på!" svarte jeg. Min amerikanske kusine bøyde nakken og med hånden foran ansiktet forsøkte hun nytteløst å skjule seg i et hjørne med speilblanke glass.

Det kjentes som om vi skulle ha tatt rennafart og hoppet ut for et stup. Spredde ut alle armer og bein og traff vannflaten med alle kroppsdeler. Ikke spesielt behagelig.

Vårt første møte med vokteren av husets aller helligste satte på en måte standaren for oppholdet. Vi spiste egg benedict til frokost og savnet kattungenes tillitsfulle øyne- lukten av nyklippet gress og smaken av den stekte selvfangede fisken.

Hvem var han denne karen som dømte oss ut i fra hvilken frisør og makeup vi (ikke) brukte?

Det slår meg jo at sjansen er stor for at han har vokst opp ett sted hvor han har valgt bort "Æ" i steden for "Jeg" når han der sto der i døren og voktet det hva han trodde var det aller fineste og viktigste.